can’t believe how strange it is to be anything at all.

titel/soundtrack: in the aeroplane over the sea – neutral milk hotel

i dag har jeg spyttet i elva.

jeg har gjort det sikkert hundre ganger før. hver gang lurer jeg på hvor lang tid det tar før dna-et mitt er i oslofjorden, hvor mange sekunder før det er umiskjennelig fra ferskvann, hvor mange dager før det glir gjennom gjeller, hvor mange år før det er blitt til tang.

hadde jeg ikke brukt mesteparten av grunnskolen på å være syk, ville jeg kanskje kunnet finne ut av noen av disse greiene, men jeg ville undret like hardt. jeg har fått vannets kretsløp og masse forklart for meg mange ganger, men jeg klarer ikke forstå. å vite hvordan er aldri nok. og det jeg vet er ikke alltid begripelig.

jeg fatter ikke hva vann er; hvordan det bærer meg, hvordan det både gjør motstand og gir etter, hva som bestemmer hvilke dråper som blir triller av, eller hengende igjen på huden min. vann skremmer meg, men jeg elsker det. og elva.

what do i do with this stuff? it seems like yesterday i was in love. i kept on hardening the soft parts up. i didn’t know how to get them off.

tittel/soundtrack: machete – amanda palmer

i dag er en god dag. aron har hjemmekontor, han sitter og skriver kodene sine og hører på robert plant. innimellom kommer han ut for å kysse meg på kinnet og hente seg mat. jeg er ikke alene og jeg føler meg ikke tom, sitter bare med den vanlige sorgen. tapt tid, elde, solens livsforløp, lammelsen som vil hindre meg i å bruke ord og dele.

det er stille her. jeg sitter i den lille, ødelagte sofaen min og prøver å puste dypt. i bakgrunnen går sesong fire av gilmore girls uten lyd, og jeg har kaffe stående på fotskammelen. noe i brystet spenner seg og slipper ikke. det gjør vondt. jeg har grått vekk litt av sminken min. sjekker jeg lommespeilet ser jeg sikkert små sorte kuler i øyenene, innerst mot nesen. som pepperkorn.

jeg vet ikke hvordan man gjør dette mer – skrive blogg, sette sammen tekster. for over tre år siden mistet jeg den eneste gode behandleren jeg har hatt, mistet tilgang på behandling overhodet, og begynte å innse at jeg ikke kom til å bli friskere. det fantes ingen vei fremover, så jeg stoppet opp, og så begynte jeg å gå baklengs. følelsene mine… jeg kunne ikke snakke dem, og orket ikke lenger skrive dem, så de la seg seg lag på lag inne i meg og ble harde, som forkalkninger. de gnisser, og bevegelse er tungt.

jeg har gjort meg selv så liten som mulig. lest mindre, sagt mindre, gjort mindre. ordforrådet mitt har krympet. der jeg før følte engasjement og sinne kjenner jeg nå bare et raseri så sterkt at jeg mister kontrollen og ønsker meg kniver. jeg savner å selvskade. jeg har sluttet å beskrive meg selv som intelligent og sterk – jeg tror ikke på det lenger. jeg orker ikke lære nye ting, orker ikke argumentere eller prøve å forstå eller snakke i dybden. når jeg uttrykker nå er det bitterhet og sorg. jeg har gitt opp. ikke bevisst, ikke med vilje, men noe er borte. for mye er mistet.

jeg lever ennå, og har tenkt å fortsette med det, men jeg er så mye lenger under jorden. jeg måtte grave meg ned, pakke meg inn, gjøre meg nummen. alt jeg har sanket inn og kjent på har blitt mat til depresjonen. den har vokst og vokst. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. den bare er her.

jeg har ikke noe håp å gi vekk, men jeg savner å samle ord og bilder, å kunne se på noe jeg har satt sammen, å ha laget noe. jeg savner å dele og å være synlig. jeg savner å orke å argumentere for håp og selvaksept og mot og å prøve. jeg savner trangen til å fortelle historien min, fortelle om traumene og tapene og det latterlige behandlingssystemet jeg har vært kasteball i. jeg savner å kunne gjøre noe konstruktivt bare med ærlighet. jeg savner brevene jeg pleide å få, brev folk som mente jeg hadde gitt dem noe. jeg savner å føle meg verdig slike brev, å tenke disse ordene er skatter og jeg har lov til å ta imot dem.

i dag er en god dag. kaffen er blitt bitter og kald, men jeg har spist skikkelig mat, jeg har ledd, jeg har få fysiske smerter, aron har sovet og brukt meg som pute, og jeg tror jeg kan klare å gå en tur. kanskje se noen trær. kanskje få rosa ører av vinden. kanskje få øye på meg selv.

tjue ting som ikke gjør vondt.

soundtrack: hard cash – miracle of sound

én: å stikke fingrene ned i en krukke med tørket mais.

to: å kysse en venn på hodet.

tre: å ha kaldt vann i ansiktet ti ganger etter hverandre.

fire: å knekke en sjokolade i biter.

fem: å pisse i skogen.

seks: å bli strøket over foten.

syv: å se på stand up med louis ck.

åtte: å drikke en halv liter vann på styrten.

ni: å høre på hard cash av miracle of sound.

ti: å se på bilder av hunder.

elleve: å spisse blyanter.

tolv: å få hånden vasket av en rotte.

tretten: å slå inn spikre.

fjorten: å trykke på knapper.

femten: å være alene med et piano.

seksten: å legge en varm, våt klut over ansiktet.

sytten: å spise saftis ute.

atten: å lage eselører i en pocketbok.

nitten: å snuse på nybrygget kaffe.

tjue: å ta av meg bh-en om kvelden.

Trykk.

soundtrack: fragments of memories – TPR (fra final fantasy viii)

jeg studerer hånden min gjennom glass, vender den frem og tilbake, ser huden hvitne der den er inntil, de små og store stripene. Lyset.

klesvask, flytter esker, omorganiserer skuffer, en bit dronningsjokolade. jeg orker ikke. blir ør og kvalm. legger meg i sengen. gråter.

det finnes ingen krefter jeg får beholde. vente, vente på nye jeg kan bruke opp. jeg leser the feather room og prøver å puste rolig. når aron kommer hjem legger han seg i armkroken min. du må til lege etter påsken, sier han. det kan hende de finner noe de kan gjøre noe med. jeg blar i boken, leser fruit høyt.

etterpå sitter vi i hver vår krok, alene sammen. han leser bok, jeg lager spillelister og synger. når jeg har sunget så mye og så hardt at kjevene gjør vondt, setter jeg på musikk fra final fantasy-spillene og nynner alle stemmene.

det blir sent. vi spiser jordbær. vi legger oss ikke.

kanskje snart.

å være kvinne gjør meg sliten.

soundtrack: The Last of Us – Gustavo Santaolalla

Jeg orker ikke skrive gratulerer med dagen, eller hurra for damene, eller fortsett å kjempe. Jeg orker ikke prøve å feire. Jeg er bare lei.

Egentlig hadde jeg tenkt å gå i toget for første gang i dag. Jeg skulle ha en svær plakat med ordet NEI i store bokstaver, eller kanskje MEN FAEN DA, med blomster rundt. Dessverre er psykiske lidelser+kroniske fotsmerter veldig vanskelig å kombinere med store folkemengder og marsjering, så I stedet har jeg vært hjemme og hørt på soundtracket fra The Last of Us og spist appelsin. Jeg har tenkt på den gangen da jeg var åtte og ikke fikk ha på meg kort, hvit topp med sølvkantede ermer utenfor huset fordi voksne menn på gata kunne komme til å seksualisere meg. Jeg har tenkt på da jeg var tretten og gutten jeg hadde vært nettkjæreste med – som da var eksen min – tryglet meg om å se på at han runket på webcam, og som ikke ga seg uansett hvor mange ganger jeg sa nei. Jeg har tenkt på da jeg var fjorten og måtte gå forbi gutter som ropte hore etter meg hver eneste dag. Jeg har tenkt på da jeg var sytten og den mannlige historielæreren fortalte jentene i klassen at vi burde være takknemlige for hvor mange rettigheter vi har nå.

Hvis jeg starter en feministblogg, tror jeg headeren bare skal være et bilde av meg og mange andre damer som facepalmer, evt. denne anti suffragette-plakaten som egentlig bare ser ut som reklame for verdens beste bar:

En gin&tonic og en sigar med kirsebærsmak, takk. Til helvete med sexismen og god natt.

I wish you could remind me who I was, because every day, I’m a little further off.

soundtrack/innleggstittel: Astronaut – Amanda Palmer

13712325_1072849296161747_553061380_n

Som da jeg var atten og opplevde et traume like før sommerferien. Alle reiste vekk og jeg satt i varmen og stillheten i to måneder og glemte hvordan jeg pleide å snakke. Hvordan setninger skulle se ut. Hva detaljene mine var. Hvor smilet mitt kom fra.

Dette er ikke nok. Jeg er, jeg gjør, jeg prøver, men det finnes ingen besluttsomhet. Folk snakker alltid om å kjempe. Jeg har snakket om å kjempe. Jeg kjemper ikke mer. Jeg er i det jeg har mistet. Er i det jeg ikke blir kvitt. Jeg står stille.

Jeg har lov til det. Du vet det, ja? Det er grusomt vondt, men det er alt jeg kan. Og jeg har lov. Jeg har vært psykisk syk siden jeg var tretten. Nå er jeg tjuesyv. Og du har for faen ikke krav på mitt håp.