det er ok. selv om det ikke er det.

Det er ok at du ikke greier å smile.

Det er ok at du ikke har kommet deg ut av leiligheten på flere dager.

Det er ok at du er redd for å legge deg.

Det er ok at du ikke vil våkne.

Det er ok at du har sår eller arr over armene, på magen, halsen, bena, i ansiktet.

Det er ok at du ikke vet hvordan du skal komme deg gjennom ungdomsskolen eller videregående eller bachelorgraden din.

Det er ok at du ikke tror du klarer å gå på jobb mer.

Det er ok at du snakker om vonde følelser.

Det er ok at du ikke har dusjet på to uker.

Det er ok at du ikke klarer å slutte med den tingen du vet er irrasjonell og meningsløs, men som du gjøre.

Det er ok at du ikke har betalt regningene fordi du er redd for å åpne posten eller logge inn i nettbanken.

Det er ok at du ikke klarer å levere inn det du skulle levere inn, igjen og igjen og igjen og igjen.

Det er ok at du fantaserer om å få kreft fordi funksjonstapet, symptomene og opplevelsene dine ikke blir anerkjent eller tatt på alvor.

Det er ok at du vil ha oppmerksomhet.

Det er ok at du er så ensom at du vil lene deg mot fremmede mennesker på bussen fordi du ikke husker (eller ikke vet) hvordan en annen persons kroppsvarme kjennes ut.

Det er ok at du vil at noen skal passe på deg.

Det er ok at du ikke orker følge med på hva som skjer i verden.

Det er ok at du vil gi opp.

Det er ok at vil drikke eller bli høy hele tiden så du slipper å føle noe mer.

Det er ok at du er sint.

Det er ok at du vil vekk fra alt og alle du føler ansvar for.

Det er ok at du bryr deg om deg selv.

Det er ok at du tar opp plass.

Det er ok at du gråter på bussen.

Det er ok at du graver kjekspakken du prøvde å kaste ut av søppelet fordi mat er det eneste du har som lar deg kjenne noe godt, som distraherer deg fra følelsene dine.

Det er ok at du skriker når du er alene.

Det er ok at du er likegyldig.

Det er ok at du ikke vil bli tatt på.

Det er ok at du vil dø.

Det er ok at du har det vondt. Det er ingen skam i å ha det vondt. Smerte er ikke svakhet, svekkelse er ikke svakhet, skade er ikke svakhet, behov er ikke svakhet. Jeg skal ikke fortelle deg at du er fantastisk, at du er elsket, at alt kommer til å gå bra. Jeg kjenner deg ikke. Jeg vet ikke hva du går igjennom og jeg vet ikke hvem du er. Men jeg vet at selv om du kanskje er eller føler deg helt alene, er det så, så mange andre som er i lignende eller like situasjoner, som føler lignende ting, eller de samme tingene, som har gått igjennom eller går igjennom det samme. Jeg mener ikke at det du føler er det alle føler. Jeg mener at det å knekke, å lide, å være utslitt, å være overveldet, å være psykisk syk, ikke egentlig er så avvikende og annerledes og sjeldent.

Vi er så veldig sårbare. Verden er vond og stor og skummel. Det er vanskelig å eksistere.

Du har lov til å føle og være det du føler og er. Du har lov til å ikke klare. Det er ok. Selv om det kanskje er helt forferdelig.

Klem. Hvis du vil ha.

she put her fist through the window pane. it was such a funny feeling. it’s so cold in alaska…

overskrift/soundtrack: caroline says II – lou reed

i-suffer-mornings-most-of-all_22746215051_oafraid-and-hiding_22112941144_o

For det meste bare sover jeg. Jeg er tung og trøtt og motvillig. Motløs. Det går mange dager mellom hver gang jeg er utendørs. Når jeg går ut er det som regel for å handle mat, og da er det mørkt. Bevegelse er vanskelig. Hjertet slår for fort, føttene gjør vondt, ryggen gjør vondt, knærne knaser. Jeg rykker til ved lyden av ting som smeller mot hverandre, skritt, kurver, stemmer. Det gjør vondt. Gjør meg redd. Når jeg er hjemme igjen krøller jeg meg sammen. Gjemmer meg. Forsøker å nå bevisstløshet igjen. Har støyen utenfra vært påtrengende nok, stor nok, er det lett. Den sliter meg ut.

Handleposer blir stående på kjøkkenbordet, som er overlesset av søppel og skrot. Det er fullt i kjøleskapet, for det meste av gammel mat og plastposer. Det er et halvt år siden gulvene ble støvsugd og vasket. Går jeg uten sokker får jeg sorte føtter. Går jeg med, blir de tilklint av smuler. Det ligger klær overalt.

Jeg er vant til det. Og jeg hater det.

1126015978024466796_129511602120160207-26605-105axsj_24754452602_otumblr_nq8w0mLIWX1qer5n2o1_500Ved fotenden av sengen har jeg hengt opp en svær duk med stjerner på, stjerner som trøster vekk kvelds-og nattemørket hvis jeg stenger ute det jeg egentlig vet og egentlig ikke klarer å glemme – at de ikke er gule, at de ikke har fem kanter eller en masse som kan røres ved, at de ikke henger over meg og blinker og våker. At de langsomt brenner opp i stillhet.

Avstandene mellom dem er så kolossale at veien fra sengen til kjøkkenet ikke kan regnes som avstand. Men den er der. Det er vanskelig å komme seg fra den ene siden til den andre. Det er vanskelig å bevege seg. Bevegelse er endring. Endring er tap. Tap gjør vondt.

Den rosa gardinen er fra hytta, er en del av den, av støvlukten og helheten, men da jeg var der sist tok jeg den med hjem. Jeg trengte å ha noe derfra nærmere meg.

1047927609936050871_129511602120151103-3341-1y21aho_22722316632_omy-grandfather-died-im-in-the_22114741273_oJeg savner å være ved havet. Jeg savner brennmanetene og berget og det våte gresset om morgenen. Jeg savner treveggene og kaffekannen og lukten av støv og stoff.

Jeg savner mamma, som ikke finnes mer. Jeg har et bilde av henne med blå badedrakt, armene i været, saltvann til over knærne. Hun ler på bildet. Vi hadde laget en vits om å være en menneskelig pil. Jeg husker ikke hvorfor det var morsomt, men jeg husker at det var det, at det var det morsomste i verden. På hodet har hun en badehette. Jeg husker ikke hvorfor hun begynte å bruke den, hun gjorde det aldri da hun var frisk. Kanskje vannet var for kaldt mot huden etter at hun mistet håret. Kanskje hun ikke ville at hårtapet skulle være synlig.

Jeg spurte henne kanskje da, men i så fall husker jeg ikke svaret. Og jeg kan ikke spørre henne nå.

1157713787467332392_129511602120160207-26605-mf1eol_24778989101_ohe-fell-asleep-on-my-hand_22722428512_o
Mange ting bedre enn de var før. Jeg har venner og støtte. Jeg har større plass rundt meg. Jeg får hjelp og kyss og trøst og selskap. Det er lenge sidden sist hodet mitt brøt med virkeligheten. Jeg bor med et vesen som lar meg gre pelsen hans med tannbørste og som har bitteliten snute. Når jeg ler er det fremdeles høyt og hardt. Jeg har gode dager. Men de gode dagene er relative. Jeg orker nesten ingenting. Og mye er også verre enn før. Det er mer som føles meningsløst og tomt. Mer i meg som kjennes dødt. Og selv om jeg ennå er snill og sterk og full av kjærlighet til alt som er sansbart, er jeg også lei og bitter og rasende.

mentalhealth-depression_22709803736_oits-four-am-what-am-i_22735828685_oLivet mitt er ikke lenger et desperat forsøk på å komme tilbake til fortiden, men jeg lever minnene mine hver dag, alle identitetene jeg har hatt, alt som ble gjort mot meg og som jeg gjorde mot meg selv. Alle menneskene jeg mistet, mest av alt min egen identitet og tilhørighet, igjen og igjen og igjen.

Jeg føler meg mer som en haug med symptomer og sorg og spøkelser enn som en person. De fleste minnene mine kjennes ikke en gang som mine lenger, det er så mange, de bare bor i meg.

living-room_24244193864_o1074662106274462254_129511602120151103-3341-irganl_22709930286_oJeg vet det kan bli bedre enn det er nå. Jeg vet det kan bli mye, mye bedre.

Men jeg vet også at alle de vonde årene ikke kan byttes ut med gode. Og jeg kommer aldri til å bli helt frisk.