å være kvinne gjør meg sliten.

soundtrack: The Last of Us – Gustavo Santaolalla

Jeg orker ikke skrive gratulerer med dagen, eller hurra for damene, eller fortsett å kjempe. Jeg orker ikke prøve å feire. Jeg er bare lei.

Egentlig hadde jeg tenkt å gå i toget for første gang i dag. Jeg skulle ha en svær plakat med ordet NEI i store bokstaver, eller kanskje MEN FAEN DA, med blomster rundt. Dessverre er psykiske lidelser+kroniske fotsmerter veldig vanskelig å kombinere med store folkemengder og marsjering, så I stedet har jeg vært hjemme og hørt på soundtracket fra The Last of Us og spist appelsin. Jeg har tenkt på den gangen da jeg var åtte og ikke fikk ha på meg kort, hvit topp med sølvkantede ermer utenfor huset fordi voksne menn på gata kunne komme til å seksualisere meg. Jeg har tenkt på da jeg var tretten og gutten jeg hadde vært nettkjæreste med – som da var eksen min – tryglet meg om å se på at han runket på webcam, og som ikke ga seg uansett hvor mange ganger jeg sa nei. Jeg har tenkt på da jeg var fjorten og måtte gå forbi gutter som ropte hore etter meg hver eneste dag. Jeg har tenkt på da jeg var sytten og den mannlige historielæreren fortalte jentene i klassen at vi burde være takknemlige for hvor mange rettigheter vi har nå.

Hvis jeg starter en feministblogg, tror jeg headeren bare skal være et bilde av meg og mange andre damer som facepalmer, evt. denne anti suffragette-plakaten som egentlig bare ser ut som reklame for verdens beste bar:

En gin&tonic og en sigar med kirsebærsmak, takk. Til helvete med sexismen og god natt.