what do i do with this stuff? it seems like yesterday i was in love. i kept on hardening the soft parts up. i didn’t know how to get them off.

tittel/soundtrack: machete – amanda palmer

i dag er en god dag. aron har hjemmekontor, han sitter og skriver kodene sine og hører på robert plant. innimellom kommer han ut for å kysse meg på kinnet og hente seg mat. jeg er ikke alene og jeg føler meg ikke tom, sitter bare med den vanlige sorgen. tapt tid, elde, solens livsforløp, lammelsen som vil hindre meg i å bruke ord og dele.

det er stille her. jeg sitter i den lille, ødelagte sofaen min og prøver å puste dypt. i bakgrunnen går sesong fire av gilmore girls uten lyd, og jeg har kaffe stående på fotskammelen. noe i brystet spenner seg og slipper ikke. det gjør vondt. jeg har grått vekk litt av sminken min. sjekker jeg lommespeilet ser jeg sikkert små sorte kuler i øyenene, innerst mot nesen. som pepperkorn.

jeg vet ikke hvordan man gjør dette mer – skrive blogg, sette sammen tekster. for over tre år siden mistet jeg den eneste gode behandleren jeg har hatt, mistet tilgang på behandling overhodet, og begynte å innse at jeg ikke kom til å bli friskere. det fantes ingen vei fremover, så jeg stoppet opp, og så begynte jeg å gå baklengs. følelsene mine… jeg kunne ikke snakke dem, og orket ikke lenger skrive dem, så de la seg seg lag på lag inne i meg og ble harde, som forkalkninger. de gnisser, og bevegelse er tungt.

jeg har gjort meg selv så liten som mulig. lest mindre, sagt mindre, gjort mindre. ordforrådet mitt har krympet. der jeg før følte engasjement og sinne kjenner jeg nå bare et raseri så sterkt at jeg mister kontrollen og ønsker meg kniver. jeg savner å selvskade. jeg har sluttet å beskrive meg selv som intelligent og sterk – jeg tror ikke på det lenger. jeg orker ikke lære nye ting, orker ikke argumentere eller prøve å forstå eller snakke i dybden. når jeg uttrykker nå er det bitterhet og sorg. jeg har gitt opp. ikke bevisst, ikke med vilje, men noe er borte. for mye er mistet.

jeg lever ennå, og har tenkt å fortsette med det, men jeg er så mye lenger under jorden. jeg måtte grave meg ned, pakke meg inn, gjøre meg nummen. alt jeg har sanket inn og kjent på har blitt mat til depresjonen. den har vokst og vokst. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. den bare er her.

jeg har ikke noe håp å gi vekk, men jeg savner å samle ord og bilder, å kunne se på noe jeg har satt sammen, å ha laget noe. jeg savner å dele og å være synlig. jeg savner å orke å argumentere for håp og selvaksept og mot og å prøve. jeg savner trangen til å fortelle historien min, fortelle om traumene og tapene og det latterlige behandlingssystemet jeg har vært kasteball i. jeg savner å kunne gjøre noe konstruktivt bare med ærlighet. jeg savner brevene jeg pleide å få, brev folk som mente jeg hadde gitt dem noe. jeg savner å føle meg verdig slike brev, å tenke disse ordene er skatter og jeg har lov til å ta imot dem.

i dag er en god dag. kaffen er blitt bitter og kald, men jeg har spist skikkelig mat, jeg har ledd, jeg har få fysiske smerter, aron har sovet og brukt meg som pute, og jeg tror jeg kan klare å gå en tur. kanskje se noen trær. kanskje få rosa ører av vinden. kanskje få øye på meg selv.